- Vi ser ofte at foreldre bekymrer seg for mye og for tidlig når det kommer til sengevæting. Noen bekymrer seg for at barn tiss-er i sengen når de er i treårsalderen, og det er alt for tidlig. 40 prosent av barn i denne aldersgruppen tisser på seg om natten. I femårsalderen har antallet falt til cirka 20 prosent. Derfor oppfordrer vi foreldre til ta det med ro og ikke starte med noen utredning før i fem eller seksårsalderen, sier professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo,
Stein Erik Ulvund. Han skriver om disse tingene i boken ”Forstå barnet ditt 5 - 8 år”.

Har vi en sengevæter?

Definisjonen på en sengevæter er at de er våte flere enn en gang per uke, tisser de derimot på seg en gang i blant regnes de ikke som sengevætere. Man kjenner ikke til alle årsakene som kan ligge bak sengevæting, men de tre som anses viktigst er stor nattlig urinmengde, at barna kan ha liten blærekapasitet eller at de sover så dypt at de ikke våkner selv om behovet for å gå på do er der.
- Det viser seg at arv har stor betydning. Hvis en av foreldrene var sengevæter som barn er sjansen 40 prosent for at barnet også blir det. Dersom begge foreldrene var sengevætere stiger sjansen til hele 75 prosent. Dette kan bli et tveegget sverd for foreldrene, for på den ene siden forstår de godt situasjonen, men på den andre siden bekymrer de seg for at dette skal skape problemer for barnet, forklarer Ulvund.
De fleste barn som er sengevætere er sunne og friske barn, men det første som bør gjøres er å få en legeundersøkelse slik at man er sikker på at det ikke er noe fysisk feil.
- I utgangspunktet har vi to hovedmåter som vi behandler sengevæting på. Det ene er en alarm som gir lyd når bleien eller sengen blir våt. I løpet av noen uker vil barnet våkne av seg selv og behandlingen virker i 60-70 prosent av tilfellene, men mange får tilbakefall. Den andre hovedmetoden er medisinsk behandling ved å benytte medisiner som reduserer urin-
mengden om natten. Disse finnes både som nesespray og som tabletter. Metoden fungerer i 70-80 prosent av tilfellene. Også her er det tilbakefall, men det er en flott metode under behandling hvis barnet skal bo borte en natt, for å slippe alarmer, sier Ulvund.

Vær tålmodig

- Det viktigste rådet er at foreldrene må være tålmodige, jo mer foreldrene maser om problemet og jo mer oppmerksomhet man gir problemet, jo lenger tid tar det også å bli kvitt det. Man skal ta situasjonen på alvor, men ikke gjøre det til et problem, for barnet som er rammet føler skam og skyld, og da kan man gi barna en vond følelse som forverrer situasjonen. Det er langt bedre å fortelle barnet at det kommer til å gå bra til slutt, og å passe på at barnet ikke blir ertet, det er et foreldreansvar, sier Ulvund til slutt.