Så, 9. februar 2013, blir lillebror, Sofus, født. Han er en frisk og stor gutt. Endelig får Julie og Aleksander oppleve foreldrerollen i praksis. Og etter to år med Sofus begynner ønsket om småsøsken å melde seg.

Sofus har rukket å bli nesten tre år når de endelig lykkes. Men helt fra begynnelsen av svangerskapet er Julie bekymret for den lille i magen. Høsten i forveien har hun nemlig spontanabortert to ganger. Babyen hun nå bærer i magen er svært etterlengtet. Men Julie og Aleksander holder pusten. De har jo opplevd at det ikke går bra flere ganger før.

- Hele svangerskapet var tøft fra første stund, forteller Julie Haugland Ormvold, mammaen til Klara.

- Vi fikk tidlig ultralyd, og alt så bra ut, til vår store lettelse. Men Klara lå med hendene foran ansiktet. Vi fikk derfor beskjed om å komme tilbake noen uker senere, slik at de skulle få tatt mål av nesebeinet.

Under den andre ultralydundersøkelsen blir legen bekymret for nesebeinet til Klara. Det blir besluttet å ta en fostervannsprøve, for å utelukke eventuelle kromosomfeil og sykdommer.

Sjansen for spontanabort i forbindelse med fostervannsprøve er 1 prosent. Den uheldige statistikken akter ikke Julie å være en del av.

- I dagene etter fostervannsprøven tok jeg det helt med ro. Jeg lå stort sett bare på sofaen, og både Aleksander og jeg hadde masse tanker. Hva om det feilet henne noe?, forteller Julie.

En uke etter at prøven ble tatt, får de svaret: det er en frisk, liten jente i Julies mage. Den lille familien jubler!

Vannet går

Men senere samme dag oppdager Julie blod mellom bena. Kun små dråper, men likefult blod. Hun blir skrekkslagen, og ringer legevakten. Der får hun ingen hyggelig beskjed,.

- Jeg snakket med en lege som kunne fortelle meg at det sannsynligvis var snakk om spontanabort. Jeg fikk beskjed om å ta smertestillende og vente på at hun kom ut. Vi hadde selvsagt historien om Signe i tankene. Det var en forferdelig følelse.

Dagene går, og de små blødningene vedvarer. Fredag den 13 mai, 20 uker og fem dager ut i svangerskapet, sitter Julie hjemme ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Idet hun reiser seg fra stolen fosser vannet ut av henne. Så altfor tidlig.

Gynekologen på poliklinikken konstaterer at vannet har gått, og at Klara ligger klar for fødsel med hodet ned. Skrekkslagne sitter Julie og Aleksander og hører på legens ord om at dette er slutten og at de må forberede seg på det verste.

- Jeg spurte om det kunne hjelpe å ligge i ro, men legen bare ristet på hodet. Det var visst ingenting å gjøre med situasjonen. Vi måtte bare dra hjem og vente på at fødselen skulle starte, eller at Klara skulle dø inni magen min, forteller Julie.

Klara fortsetter å sprelle inni magen, med minimale mengder fostervann. Og Julie trosser legens råd. Hun tør ikke gjøre annet enn å legge seg ned med bena høyt. Om Klara holder seg inne i 16 dager til, og kommer seg til svangerskapsuke 23 vil sykehusene gjøre alt de kan for å redde henne.

Julie kommer seg til uke 23 med Klara på innsiden av magen. Nå kan de få hjelp av sykehuset hvis fødselen starter. Samme dag kjenner Julie på nytt at noe renner mellom beina hennes. Denne gangen er det blod. De henvises til Ullevål og Julie skrives inn på Observasjonsposten for gravide.

Klara blir født

Klokken 10.00 den 9. juni 2016, en uke og fire dager etter at hun ankommer Ullevål sykehus, sitter Julie på do. Plutselig kjenner hun noe mellom beina. Det er ikke vann og heller ikke blod.  

- Har vi hjertelyd?, husker Julie at noen ropte. Der stod hun på alle fire i senga, med en jordmor bak seg, som gjorde alt hun kunne for å hindre at mer navlesnor skulle komme ut.

Kl 10.07 kommer Klara til verden ved hastekeisersnitt. 16 uker for tidlig og 525 gram og 28 centimeter lang. Helt perfekt, men bitteliten.

Julie er neddopet, og Aleksander er på vei mot Ullevål sykehus i full fart. Lever Klara? Og hvordan har Julie det?

- Den første natta var kritisk. Vi fikk beskjed om å forberede oss på at Klara kunne dø. Hvis hun overlever natta, er det et mirakel, ble vi fortalt.

Den lille kroppen kjemper seg igjennom natta. Og slik fortsetter hun. Dag etter dag og natt etter natt. Hun sår hele tiden små korn av håp hos Julie og Aleksander.


Julie Haugland Ormvold og datteren Klara på sykehuset. Foto. Privat


Ultralyd av hodet og hjertet viser at den lille jenta er helt frisk. Etter tolv dager åpner hun øynene for første gang og ser rett på mamma og pappa gjennom glassveggen i kuvøsen. Hun er et mirakel.

- Vi ble på sykehuset i 20 uker. De første syv av dem på Ullevål, og de siste 13 på lokalsykehuset her vi bor, forteller Julie.

- Sofus bodde med oss deler av tiden på Ullevål. Han husker Oslo som spennende og gøy. Vi hadde sykehusbarnehagen nesten helt for oss selv den sommeren, legger Aleksander til.

Endelig et normalt familieliv

Like før jul kunne Klara flytte hjem til resten av familien. Da hadde mamma og pappa reist mellom hjemmet og sykehuset i flere måneder.

- Vi hadde med pustehjelp hjem, og fikk nattevakter i fast turnus. Vi lagde en liten stasjon til Klara i stua, der hun hadde seng, stellebord og pustemaskinen. Først på nyåret kunne hun puste helt på egenhånd.

- Det ble ikke så mye søvn den første natten vi var alene uten nattevakt og pustehjelp, ler Aleksander.


Klara 7 måneder gammel. Foto: Privat


Hverdagen begynner å normaliseres for den lille familien. Sofus tar rollen som storebror på strak arm og er superstolt av lillesøsteren sin. Pappa Aleksander er tilbake i jobb etter syv måneder, og Julie kan endelig nyte permisjonslivet med lille Klara.

- Vi klarte det, smiler Julie og Aleksander.

Les mer om Klara og familien på bloggen NydeligFlott.