– Mange tenker at spiseforstyrrelser handler om at man vil slanke seg, og at det bare dreier seg om kropp og vekt, men egentlig handler det om et indre kaos av tanker man ikke klarer å uttrykke, forteller Jorunn Gjerken. Hun er rådgiver i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS).

Spiseforstyrrelser er slettes ingen ny sykdom, men har i senere tid blitt mer omtalt og mindre stigmatisert. Den tidligste diagnosen man ga var anoreksi, deretter bulimi, og nå har man også blitt kjent med en overspisingslidelse.

– Dagens mange krav og hyppige sosiale medier-bruk gjør det enklere enn noen gang å sammenligne seg med andre. Det gjør ikke akkurat risikoen for at sårbare personer utvikler en spiseforstyrrelse noe mindre, mener Gjerken.

Kompleks lidelse

Det er vanskelig å si akkurat hva som er utløsende faktorer for spiseforstyrrelser fordi det er en svært sammensatt sykdom, men man vet at biologiske, psykologiske og kulturelle faktorer spiller sammen, og at faktorene kan variere fra person til person.

– For jenter kan det å komme tidlig i puberteten være en utløsende faktor, da det å få former tidligere enn andre kan gjøre at man blir usikker på hvordan man skal forholde seg til sin egen kropp. For gutter kan det derimot være utløsende å komme sent i puberteten, der gutten kan føle seg svakere og mindre mandig enn de andre guttene i klassen, sier rådgiveren.  

Hun legger til at mobbing, konflikter, tap av nære og kjære, overvekt, traumer, endring av miljø og store prestasjonskrav også kan være fremkallende faktorer.

Høye krav og påvirkning fra sosiale medier

I dag skal man skal være godt trent, populær på Facebook, se ut som sitt beste til enhver tid, og helst få masse “likes” i sosiale medier. Det stilles flere krav enn noen gang, både i hjemmet, på skolen, i vennegjengen og på Internett.

– Alle disse kravene kan være med på å gi en følelse av at man ikke strekker til, og at man ikke klarer det som forventes av en. Det er klart det kan påvirke negativt, forteller Gjerken.

Facebook, Instagram, Snapchat og et utall blogger florerer av bilder av tynne veltrente kropper, smoothies, treningsvideoer og lister over hva man skal spise og hva man ikke skal spise.

– Man har alltid hatt mulighet til å måle seg opp mot andre, men man har aldri hatt det så langt opp i ansiktet som i dag. Sosiale medier kan nok på den måten være med på å skade et selvbilde.

Se etter signaler

Det første tegnet man gjerne ser hos en som sliter med spiseforstyrrelser er vektendring, men det finnes langt flere signaler man kan plukke opp om man er oppmerksom. Endrede matrutiner, humørsvingninger, sterkt fokus på mat, og tilbaketrukkenhet fra sosiale settinger kan være tegn man bør være obs på.

– Dersom vedkommende til stadighet forteller at de har spist hos venner eller ikke er sulten bør man ta det til etterretning. Om personen går ofte på toalettet etter et måltid, om det begynner å forsvinne mye mat fra skapene, og snakk om at man kan spise en type matvarer, men ikke en annen, er signaler man bør ta til seg, sier Gjerken.

Hun minner om at tanker om mat og vekt som blir så store at de skygger for hverdagen, er problematisk.

Ta praten og vær forberedt

Og om tankene skulle bli så store, bør man absolutt snakke om det. Har du mistanker om at barnet ditt har et anstrengt forhold til mat og kropp har rådgiver Jorunn noen tips til hvordan du bør gå frem:

  1. Tilegn deg kunnskap om sykdommen.
  2. Ta praten med barnet ditt et rolig sted der det ikke er mulighet for avbrytelser.
  3. Tenk på forhånd over hva du skal snakke om og hvordan du skal gjøre det.
  4. Unngå direkte spørsmål eller anklager. Still åpne spørsmål som viser din bekymring. Ikke legg til andres bekymring, da kan personen ofte føle seg baksnakket, eller stilt opp mot en vegg og angrepet.
    Si for eksempel: “jeg opplever at du ikke har det så bra for tiden”, “jeg opplever at du trekker deg litt unna om dagen”, “jeg ser at maten begynner å bli litt utfordrende, er det noe du vil snakke om?”

Dersom man skulle finne ut at barnet har en spiseforstyrrelse, er det første man bør gjøre å oppsøke hjelp.

– Jo fortere man kommer i behandling, jo lettere er det å bli frisk. Fastlege er gjerne første ledd, før man blir henvist videre for behandling. Det finnes også god hjelp hos helsesøster og interesseorganisasjoner, avslutter Gjerken.